Iranian Women Parliamentarians 1970s
Frihet er i dag norsk kultur. Men min bakgrunn gjør at jeg vet den ikke kan tas for gitt.
Jeg var en ni måneder gammel jente da vi flyktet fra Iran. Uro og bekymringer som følge av landets mange utfordringer var ikke nådd frem til meg ennå, men hadde satt seg kraftig i magen på mine foreldre. Mine vitale behov som rent tøy, mat og et trygt sted å sove, kunne fortsatt dekkes, men ikke lenger som noen selvfølge. Fremtidsutsiktene hadde begynt å falme, friheten ble stadig mer utfordret og min fremtidige situasjon som kvinne i Iran, så mørk ut.
Jeg ble født i et land som noen år tidligere hadde blitt sett på som mulighetenes land. På den tiden virket ikke Iran så veldig ulikt et land som Frankrike. Det var nemlig engang en tid da det fantes gater i Teherans gater som lignet et speil av Champs-Élysées.
Før 1979 kunne man vandre på de mange strendene Iran har, kun iført bikini. Når kvelden kom, gikk ungdommen på nattklubb, drakk og danset til sene nattetider. Ja, for de spesielt interesserte fantes det også lovlige bordeller som en kunne benytte seg av. Eller man kunne gå ut på gatene og vise sin kjærlighet, uten å måtte frykte alvorlige represalier. Man kunne se de nyeste Hollywood-filmene på kino, og om man hadde økonomi til det, kunne man kjøre en helt ny Cadillac ned Irans trendy shopping-gater med høy musikk på anlegget og nyte friheten til det fulle.
Esteghlal – Azadi (Uavhengighet og frihet)
Selvfølgelig, som for alle andre stormakter, var det alltid slik at ting kunne bli bedre internt, og mye kunne nok ha blitt gjort annerledes. Eliten ble stadig mer selvgod, og folk begynte å bli bevisste på og lei av lignende samfunnsutfordringer som førte til den franske revolusjonen i 1789. Selv om Iran hadde vært et konstitusjonelt monarki siden 1906, var det praktisk talt et absolutt monarki, og de fleste politiske partier ble utestengt fra valgene.
Folk var sinte på grunn av økonomiske problemer, inflasjon etter 1975 og stor avhengighet av Vesten, spesielt USA. Befolkningen begynte å reagere på overdådige festivaler som i tillegg til å være statsfinansierte, også ble oppfattet som anti-islamske. Sjahen var åpent pro-vestlig, samtidig som store deler av befolkningen var religiøse og prestene fortsatt hadde stor innflytelse blant folk.
I 1978 befant Iran seg i et eskalerende kaos der protester ble et jevnlig syn. Unntakstilstander og forbud mot alle demonstrasjoner ble innført. Fredag 8. september, «Den svarte fredag», brøt en massiv demonstrasjon ut i Teheran; regimet brukte sin fulle våpenstyrke for å knuse protestene. Det endte opp med at hundrevis av mennesker ble drept av stridsvogner, kamphelikopter og maskingevær. Dette opprøret og dets fatale utfall resulterte i at store deler av den resterende iranske befolkning, ble fremmedgjort overfor regimet. I oktober fikk en generalstreik hele økonomien til å kollapse
Jeg ble født i et land som noen år tidligere hadde blitt sett på som mulighetenes land.
Majoriteten av befolkningen var nå blitt lojal mot Khomeini, og da han ba om en fullstendig slutt på monarkiet, ble sjahen tvunget til å flykte fra landet 16. januar 1979. På invitasjon fra revolusjonskreftene vendte Khomeini tilbake til Iran 1. februar.
Jubelen var stor i Iran da sjahen ble kastet, men det var også mye uenighet rundt landets fremtid. Samtidig som Khomeini var den mest populære politiske figuren, fantes det flere revolusjonsgrupper, hver med forskjellig syn på den riktige retningen for Iran. Det var sterke liberalistiske, sekulære, marxistiske og anarkistiske fraksjoner, i tillegg til en stor variasjon av religiøse grupper, alle med sine egne ønsker for Irans fremtid.
Men det var teologene som var de første til å bringe ro til nasjonen, da tidligere revolusjonære celler ble til lokale komitéer. Disse revolusjonsvokterne tok snart rollen som lokale styresmakter over hele Iran, og samlet mest makt i distriktene.
I juni 1979 kom et ørlite håp om reelt demokrati under islamske føringer, da frihetsbevegelsen lanserte sitt forslag til grunnlov. Den henviste til Iran som en islamsk republikk, men påpekte at de ikke gav noen offisiell rolle til islamsk lovgivning.
Vi mistet friheten vi hadde hatt i Iran, men mottok Norge på 80-tallet.
Forslag til ny grunnlov ble sendt til den nylig valgte lovgivende forsamlingen, styrt av Khomeinis allierte, for gjennomsyn. Forsamlingen avslo forslaget og vedtok at den nye styresmakten skulle være basert «100 prosent på islam». Dermed var den islamske revolusjonen et faktum.
I mellomtiden hadde nemlig et nytt slagord blitt føyd til kampropene: jomhuri-ye eslami! – islamsk republikk. I ettertid ser vi at dette ropet ble stående på bekostning av det som startet demonstrasjonene, Esteghlal – Azadi (Uavhengighet og frihet). Til forskjell fra andre tilfeller der et monarki ble styrtet av radikale krefter, ble resultatet ikke et styre ledet av sosialister eller radikale nasjonalister, men en islamsk stat der idealet var å vende tilbake til sanne islamske normer for samfunn og politikk ledet av mullaer.
Etter denne revolusjonen ser vi at Iran omtrent over natta gikk fra å være en fremoverlent nasjon med vestlige verdier og tankesett, til en nasjon og et folk styrt og undertrykt av presteskapet hjemlet i Koranen og islam. Det var nok de færreste i Iran som kunne forutse eller hadde ønsket dette resultatet. Men det vi kan si med sikkerhet, er at stort sett så levde det iranske folket med frihet, ro, trygghet og muligheter under Sjahen, noe de mistet helt eller i alle fall i stor grad ved innføring av prestestyret.
Landet vi kom til
Vi kom til Norge som politiske flyktninger. Min far tjenestegjorde i hæren, også under Sjaen. Han hadde sett andre likesinnede bli henrettet og fryktet samme skjebne for seg selv. Vi mistet friheten vi hadde hatt i Iran, men mottok Norge på 80-tallet: tverrstripede collegegensere, syrebleika hockeysveiser, pastellfargede grilldresser med tennissokker i sandalene og Studioline-frisyrer, et tiår med munnen stappfull av Bugg og Toy. De store samfunnsendringene som kom på denne tiden, ble merket tidligst i byene. Byene var og er alltid nasjonenes temperaturmåler; det er her man kan avlese de sosiale temperatursvingningene først. Og i åttiårene skjedde det noe ytterst interessant, vi fikk vår første storby. Dette ble ikke målt ved at vi fikk økt byens befolkning i særlig grad. Heller ikke ble det bygget skyskrapere. Oslo ble raskt til en storby i 1980-årene av tre konkrete grunner: utelivet, innvandringen og avindustrialiseringen. På åttitallet skulle plutselig alle ut, hele uken. Nye kafeer, restauranter og nattklubber skjøt opp. Fra å være en skandinavisk provinsby med et knippe hotellrestauranter i sentrum vest og noen få brune østkantpuber, ble Oslo plutselig en utelivshovedstad. Sentrum myldret av glade, frie folk! Til langt på natt! Og ikke bare om natten; det å ha noe i glasset på en av gatekafeene etter jobb var ikke lenger ansett som et tegn på langt fremskreden alkoholisme, men en storbykultur på fremmarsj, ikke så ulikt det vi hadde forlatt i Iran.
Innvandring var storbyens andre forutsetning. Alle virkelige storbyer er multinasjonale. I Oslo startet «mangfoldseksplosjonen» for alvor på åttitallet, da syttitallets gjestearbeidere slo seg ned, stiftet familie og frembragte annengenerasjonen. Innvandrerne fungerte godt og harmonisk i storsamfunnet. Det var selvsagt noen små utfordringer, men disse menneskene ble sett på som nødvendige ressurser for å få samfunnet til å gå rundt, og ikke minst for å beholde storbystatusen på et internasjonalt nivå.
Kvinners posisjon i Norge på 80-tallet var også med på å endre norsk kultur og tradisjoner for godt. Før 80-tallet var «husmor» et helt vanlig begrep, men i 1980-årene ble det stadig flere kvinner som kom ut i jobb for å skaffe familien en inntekt nummer to. Med dette fulgte det selvsagt både et behov for forenkling i matveien på grunn av tidsklemma, men det medførte også bedre økonomi og hyppigere reiseaktivitet, som utvidet horisonten og kunnskapen, samtidig som det økte nysgjerrigheten i matveien. En ting skal i alle fall være sikkert, at de fleste rettene som ble introdusert på den tiden, fremdeles lever i beste velgående den dag i dag.
Litt mer overordnet kan man si at kvinner var blitt en naturlig del av samfunnet, og var på god vei i likestillingskampen. Kvinners inntog i norsk politikk kan tidfestes til perioden mellom 1970 og 1986. Etter 1970 ble stadig flere kvinner aktive deltakere og representanter i offentlige beslutningsorganer. Det var ikke tilfeldig at politisk representasjon for kvinner utløste en ny politikk. Kvinnene bidro til at nye saker fikk en mer sentral plass på den politiske dagsordenen. Offentlige tiltak på mange områder, blant annet innenfor skatte-, velferds- og sysselsettingspolitikk, ble oftere begrunnet med hensynet til likestilling. Dessuten fikk vi en særskilt likestillingslov og likestillingsinstitusjon.
Forskjellen på hva det iranske folket opplevde og det vi nå ser i Norge, er at vi har historien og dens bitre erfaringer med oss.
Fra å være omtrent fraværende i norsk politikk kom kvinner inn i så stort antall at de ble sett på som en «kritisk masse». Først nå var de så tallrike at de fikk reell mulighet til å påvirke gruppens kultur og beslutninger. Høydepunktet kom i 1986, da Gro Harlem Brundtland dannet den såkalte kvinneregjeringen.
Kort oppsummert bestod norsk kultur og tradisjoner på 80-tallet av ytringsfrihet for både kvinner og menn, en likestillingskamp på fremmarsj, et folk under utvikling og påvirkning av storsamfunnet med stor aksept og behov for blandet sammensetting av minoriteter og majoriteten. Men parallelt kunne man føle og kjenne på en nasjonalpatriotisk sportsånd, verdensmestermentalitet og samhold på fellesarenaer, som man også føler og kjenner på under 17.mai-feiringen.
Personlig får jeg samme følelsene når jeg går i tog og synger ”Ja, vi elsker” av full hals i min Vest-Agder bunad, som når jeg sitter på tribunen under en kvinnelandskamp i håndball mellom Norge og Russland med det norskeflagget malt i ansiktet. Den gode følelsen av å være en del av et felleskap.
Det jeg frykter nå
Siden andre verdenskrig tok slutt, har uavhengighet og frihet – esteghlal og azadi – vært bærebjelker i det norske samfunnet. Det vi frykter nå – i Norge anno 2017 – er en nasjon som gir avkall på åpenheten. Et folk som kjente på en sunn nysgjerrighet overfor nye nasjonaliteter og kulturer, et folk som så på innvandrere som en ressurs og en berikelse, i hvert fall alt annet enn en byrde, bærer nå preg av fremmedfrykt og et splittet syn på felleskapet, truet av tanken om kvinneundertrykkelse og en utvannet kulturarv.
I en slik situasjon kan overdrevne krav til minoritetene skape avstand og polarisering. Det er ikke lenger godt nok å være en god ”utenlandsk” borger, skatte, jobbe, mestre språket og følge lovene. Skal vi følge budskapet slik det oppleves fra høylytte innvandringskritikere, virker det som om Anette Thommessen har rett når hun sier: «I Norge har man ikke full integrasjon før en vietnameser vinner 5-mila». Hvordan kan vi bli forent igjen, uten at jeg må øke min kompetanse innen skisporten?
Svaret er ikke å gjøre slik mange innvandrere gjør, nemlig å gå til motsatt ytterlighet ved å rope om religionsfrihet og like rettigheter for alle, når dette innebærer særkrav som vi innerst inne vet ikke er bærekraftige i vårt samfunn. I mangel på kunnskap om ukultur, sosial kontroll og krav om religiøst forankret særbehandling, gir vi kontroll til dem som stiller kravene, samtidig som vi begrenser og innskrenker rettighetene til andre grupper mennesker, som kvinner.
Med uklare rammer skapes det rom for særkrav, misforståelser og uharmoniske interaksjoner som i ytterst konsekvens er ødeleggende for et samfunn.
Er vi nå i ferd med å risikere å miste alt vi har oppnådd etter andre verdenskrig, på det politiske korrekte alter, i religionsfrihetens navn, på lik linje med det folket i Iran opplevde i 1979?
Forskjellen på hva det iranske folket opplevde og det vi nå ser i Norge, er at vi har historien og dens bitre erfaringer med oss. Men vi kan gjennom det Iran opplevde, gjøre oss noen tanker. Selv om erfaringene ikke er direkte overførbare, kan vi se de fatale resultatene en nasjon kan få hvis vi ikke motarbeider særkrav som avviker fra rammene vi selv har satt og ønsker i samfunnet.
Det er viktig ikke å gi spillerom og plattform for radikale muslimer, islamister, salafister og wahabister, som for øvrig bare utgjør en brøkdel av muslimene i Norge. Vi gir dem definisjonsmakten til å definere hva en «god muslim», er og samtidig får de makten til å dømme dem som ikke følger disse normene de har satt. På den andre siden blomstrer de høyreradikale miljøene, nynazister og nasjonalister, som en motpol til denne bevegelsen. På samme måte skaffer også de seg en plattform for å spre sin hatideologi, og bygger opp under den allerede eksisterende fremmedfrykten som finnes i Norge, ved å spille på følelsen om at vi holder på å miste det som definerer oss som «typisk norsk». Islamistene nører opp under befolkningens redsel ved å legitimere sin type ekstrem islam som den vanlige normen og væremåten for muslimer i Norge. Disse to bevegelsene er begge like farlige og giftige for et samfunn. Det begge disse to alliansene har felles, er at de opererer på utsiden av de rammene samfunnet allerede har satt, og at de spiller på menneskers instinkter.
Frihet og rammer
Vi må på ny klargjøre og markere rammene i vårt samfunn, rammer som alle, uavhengig av tro, farge, legning, etnisitet eller andre forhold, må forholde seg til og tilpasse seg. Vi kan ikke akseptere omvendte tilstander hvor alle andre må tilpasse seg for å tilfredsstille uønskede holdninger.
Disse rammene skaper trygghet, likhet for loven, harmoni, felles plattform og spilleregler mellom de forskjellige grupper mennesker som er innenfor rammen. Med uklare rammer skapes det rom for særkrav, misforståelser og uharmoniske interaksjoner som i ytterst konsekvens er ødeleggende for et samfunn. Denne forpliktelsen til å definere disse rammene må i et demokratisk samfunn nødvendigvis hvile på politikerne, myndighetene og ikke minst mannen i gata, og ansvaret må tas på alvor. Videre må alle avvik fra disse rammene bli sett på som en trussel mot friheten, demokratiet, likestilling, likhet for loven, og alle andre prinsipper nasjonen Norge en gang kjempet for. Tiden vil vise om vi tok dette ansvaret på alvor og gjorde noe med utfordringene. Eller om vi som nasjon blir et kapittel i en dyster historie som neste generasjoner leser om, slik som jeg nå gjør om Iran.
For selv om jeg ble født i Iran etter 1979-revolusjonen, er jeg ganske klar over situasjonen i landet både gjennom annenhånds erfaring, kunnskap og ikke minst en dyp nysgjerrighet om egen historie. Men samtidig er jeg vokst opp i Norge, og deler samme håp og ønsker som mine foreldre hadde for meg, for mine barn. Dette er bakgrunnen for mitt engasjement og min involvering i temaet.