Kvinnene påstår selv at de har utført de samme handlingene i Syria.
Bilde av Shamima Begum tatt i 2015. Foto: Laura Lean / AFP
Når diskusjonene rundt returneringen av den norske IS-bruden startet, sa statssekretær Jens Frølich Holte (H) i Utenriksdepartementet at «det er en veldig krevende situasjon. Flere europeiske land er i samme situasjon, og Norge samarbeider med dem om hvordan dette skal håndteres på best mulig måte.» til NTB.
Han sa videre:
«Så langt har Russland tatt tilbake barn i samme situasjon og plassert dem hos familiemedlemmer eller fosterhjem, mens Frankrike, Belgia og Storbritannia har kviet seg for å hente dem hjem.»
Den mest sammenlignbare saken som kan leses fra åpne kilder er om Shamima Begum fra Storbritannia.
Shamima Begum
Shamima Begum, født 25. august 1999.
Hun er en britiskfødt kvinne som forlot Storbritannia i en alder av 15 år for å bli med i Den islamske staten Irak og Levanten (ISIL) i Syria. Hennes intensjon om å returnere til Storbritannia i 2019 resulterte i en offentlig debatt om håndtering av tilbakevendende jihadister.
I februar 2019 utstedte den britiske regjeringen en ordre om tilbaketrekking av hennes britiske statsborgerskap.
I juli 2020 bestemte lagmannsretten at Begum burde få lov til å returnere til Storbritannia for å prøve dommen.
Denne kjennelsen ble anket til britisk høyesterett, som den 26. februar 2021 dømte enstemmig mot henne, og reverserte dermed lagmannsrettens avgjørelse.
En to-dagers høring i saken i november resulterte til at Begum fremdeles ble ansett av MI5 som en nasjonal sikkerhetsrisiko. Og selv om hun hadde reist ut som mindreårig hadde hun «tilpasset seg» terrorgruppen, og vært en del av den i seks år.
Begum er nå, i følge hennes talspersoner, statsløs og fanget i en leir i Syria. Men, britisk høyesterett anser ikke henne som statsløs da begge hennes foreldre er fra Bangladesh, og hun kan få statsborgerskap der.
Hele kjennelsen fra høyesterett, og tap av statsborgerskap er basert på nasjonal sikkerhet.
Med andre ord: alle hensyn blir tilsidesatt for å ivareta nasjonal sikkerhet, da hennes eksistens er for stor fare for Storbritannia.
Dette er en alvorlig anklage og dom. Og det sier mye om hvor farlig disse individene er for en nasjon. Så farlige at Storbritannia er villige til å gjennomføre dette med de konsekvensene som følger.
Likheter mellom sakene
Her hjemme ble den norske IS-bruden pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) da hun landet i Norge for et drøyt år siden, og har vært siktet for terrordeltakelse siden.
Aktor ber om fire års fengsel for den IS-tiltalte kvinnen, og mener at hun har vært en deltaker i ISIL over mange år.
Påstanden er at hennes bidrag har vært å legge til rette for den neste generasjonen, og ta vare på ektemennene. Dette har vært viktig for ISILs statsbygging og opprettholdelse av organisasjonen.
Statsadvokat Geir Evanger har sagt at tiltalen baserer seg på kvinnens egen forklaring. Og at hun kan få strafferabatt fordi hun har samarbeidet og gitt en full forklaring til politiet.
Slik jeg ser det er det mange likheter mellom disse to sakene. Med unntak av at den norske IS-bruden har to barn, og at hun reiste ned som voksen, og ikke mindreårig.
Det jeg reagerer på er at disse to sakene får så forskjellige utfall - når disse kvinnene selv påstår at de har utført de samme handlingene i Syria.
Jeg legger meg ikke opp i om tap av statsborgerskap er riktig eller ei, men avstanden mellom disse to utfallene blir alt for store. Mangel på bevis, vitner og pårørende er det som svekker begge disse sakene, når sakene ene og alene er basert på kvinnenes forklaringer og overvåkning av samtaler.
Hva som virkelig har foregått i Syria, den hele og fulle sannheten, ligger igjen hos vitnene og i bevisene.
Storbritannia har valgt å ikke ta for mye hensyn til deres IS-brud, og gitt henne den strengeste straffen forankret i britisk høyesterett. Mens vi velger derimot å stole på vår IS-brud og lander på maks fire år, som i realiteten innebærer etter strafferabatt, mye kortere fengselsstraff.
Mitt spørsmål er: hadde vi akseptert ene og alene vitnesbyrd fra den tiltalte selv, som eneste bevis, hvis tiltalte hadde hatt navnet Phillip Manshaus? Eller for den sak skyld, i enhver annen straffesak?
Skaper fysisk avstand til åstedet for ugjerningene distanse, og derfor også ansvarsfraskrivelse?
Ikke vet jeg, men tiden er overmoden for en internasjonal domstol i området der gjerningene skjer, bevisene finnes og vitnene lever.
Det er på tide å samkjøre disse dommene slik at ofrene for terror får en verdig og rettferdig rettsprosess.
Først publisert i Nettavisen 26.03.21
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.