Situasjonen rundt koronakrisen er selve erklæringen på at integreringen i Norge har feilet og er mildt sagt mangelfull

«Det er lite som tilsier at vi kommer til å ha overskudd til å ivareta de nye som måtte ankomme. Man bør ikke leke med andre menneskers liv, selv om man selv mener at det er barmhjertelig», skriver Mahmoud Farahmand. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Det er noe alvorlig feil når norske politikere og aktivister aktivt går inn for å hente flere migranter til Norge, når vi så vidt klarer å integrere dem vi allerede har hentet hit.

Den pågående koronakrisen har for alvor blottlagt hvor ille det egentlig står til med integreringen i Norge en rekke vestlige land.

I flere år har det pågått en diskusjon om integreringen, eller inkluderingen som det nå kalles, går bra eller dårlig. Vi har sett på tall for yrkesdeltakelse, utdanningsnivå og ikke minst inntektsnivå. Til tross for at vi har mengder med tall fra statistisk sentralbyrå tilgjengelig, klarer vi ikke å enes.

Hvem har ansvaret?

Vi evner heller ikke å enes om hvem som har ansvaret for resultatet. 

Er det innvandrerbefolkningen som skal la seg integrere, eller er det majoritetsbefolkningen som skal åpne sine hjerter og sinn? Eller er det kanskje en kombinasjon?

Det er liten tvil om et par faktorer. Arbeidslivsdeltakelsen for enkelte innvandrergrupper, og dermed deres bidrag til samfunnet, er svært lav. Dette er helt uavhengig av botid i Norge. Det blir marginalt bedre med lengre botid, men bidragene er fortsatt godt under det som kan defineres som bærekraftig.

Dessverre ser ikke resultatene bedre ut for deres etterkommere. Det er som kjent en viss sammenheng mellom foreldre og barns utdanningsnivå og arbeidslivsdeltakelse. 

Innvandrere er ikke unntatt denne naturloven.

Manglende tilhørighet

Videre ser vi at tilhørigheten til det norske samfunnet er svært lavt, og dermed er respekten for lover og føringer så å si fraværende. Den pågående koronakrisen har vært et godt eksempel på dette. Når man tidligere i vår iverksatte tiltakene for å redusere smittespredningen, var det en nokså unison enighet om at disse føringene skulle følges og adlydes.

Ut fra smittetallene å bedømme var ikke dette tilfellet for alle, og flere innvandrergrupper toppet smittestatistikken. Hvorfor rådene ikke ble fulgt er ikke lett å si. Talspersoner for disse innvandrergruppene mente at dette skyldes deres arbeidskår, boforhold og ikke minst manglende språkkunnskaper. 

Rammer ulikt

Man kan spørre seg hvorfor andre grupper med samme arbeids- og boforhold ikke var like hardt rammet.

For å redusere smitteomfanget måtte det iverksettes spesialtiltak for å nå ut til innvandrergruppene, slik at man sikret at også de forsto innholdet i budskapet fra de norske myndighetene.

Det hele virker nokså surrealistisk. En hel verden er rammet av en pandemi, nyhetsformidlere fra hele kloden forteller om det som pågår og tiltakene som iverksettes - mens det er grupper i Norge som ikke får med seg dette budskapet.

NGO-er som budbringere

Tiltakene som ble iverksatt var smått overraskende. Moskeer og religiøse grupper ble betalt av staten for å iverksette kampanjer, og informasjon på laget på flere språk. Det er en selvfølge at man skal beskytte landets innbyggere mot sykdommer. Det er statens plikt. Men at man må gjøre det gjennom religiøse institusjoner og diverse statsstøttede NGO-er er noe overraskende. Det skulle tatt seg ut om den norske kirke skulle mobiliseres for å gi ut informasjon om smittevern.

Situasjonen rundt koronakrisen er selve erklæringen på at integreringen i Norge har feilet og er mildt sagt mangelfull. Det er ikke en enkelt regjering eller minister som har ansvaret for denne fadesen, men det er et resultat av en lengre prosess med feilslåtte vurderinger og større oppmerksomhet rundt retorikk enn faktisk gjennomført politikk.

Man bør ikke leke med andre menneskers liv

Med dette bakteppet er det underlig at norske politikere og aktivister går inn for å hente flere migranter til Norge, all den tid de vi allerede har bosatt i Norge ikke er integrert i det norske samfunnet i tilstrekkelig grad. 

Det er lite som tilsier at vi kommer til å ha overskudd til å ivareta de nye som måtte ankomme. Man bør ikke leke med andre menneskers liv, selv om man selv mener at det er barmhjertig.