AVMAKT: – Som far til to barn som har norsk mor sliter jeg med å fortelle dem at deres mor og besteforeldre har en uforholdsmessig fordel her i livet kun i kraft deres hudfarge. En slik fortelling vil skape en avmakt hos dem, skriver Mahmoud Farahmand. Foto: PRIVAT
Fortellingen om at Norge er et strukturelt rasistisk samfunn og hvor hvite bare i kraft av sin hvithet er privilegerte må utfordres og nyanseres.
MAHMOUD FARAHMAND, skribent
Dette er ikke et forsøk på å frata mennesker deres opplevelser og følelser, og man skal ikke ta lett på rasisme, diskriminering og intoleranse. Dog finnes det flere virkeligheter i Norge.
Fortellingen om at Norge er et strukturelt rasistisk samfunn og hvor hvite bare i kraft av sin hvithet er privilegerte må utfordres og nyanseres. For mitt Norge ser ikke slik ut, og mine erfaringer med hvite bærer ikke preg av rasisme og diskriminering.
Som førstegenerasjonsinnvandrer som kom til Norge for 32 år siden, kjenner jeg meg heldigvis i liten grad igjen i fortellingene om diskriminering og systematisk rasisme. Dersom noen har forsøkt å utsette meg for dette har jeg ikke vært oppmerksom nok til å oppfatte deres budskap.
Psykologen Daniel Kahneman skriver omfattende om uttrykket «What you see is all there is». Hans hovedpoeng er at vi mennesker søker ikke informasjon som vi ikke ser. Dersom vi har delvis informasjon lager vi en passende historie og fatter beslutninger utfra det vi har foran oss. Hjernene våre etterspør ikke mer informasjon eller flere detaljer, vi opererer med det vi har. Dessverre medfører dette også at kvaliteten på bevisene vi bruker for å skape våre fortellinger ikke alltid betyr like mye. Kvaliteten på historien og sammenhengen vi skaper som er av større viktighet.
Dette medfører visse utfordringer. Dersom vi i stor grad og utelukkende identifiseres oss med hudfarge eller rase, vil dette kunne medføre at negative hendelser kun sees i sammenheng med nettopp hudfarge eller rase. Og dersom vi fortelles at hudfarge og rase er det som gjør at vi ikke lykkes vil vi også se verden i denne konteksten.
Den siste tiden har debatten i det offentlige rom om rasisme vært preget av subjektive historier om opplevd rasisme. Videre har disse historiene blitt sementert som en sannhet om dype strukturelle mekanismer som er godt forankret i hele hvite Norge. Denne tilnærmingen har også fått bred støtte hos en rekke medier og hos de fleste kommentatorer.
Personlig opplevde jeg denne virkelighetsbeskrivelsen som noe fjern, og jeg kjenner meg ikke igjen i dette. I løpet av disse ukene har jeg oppriktig gått gjennom minnebanken min og forsøkt å finne tegn til diskriminering og rasisme. Alt fra miserable utfall på militære opptak til avslag på jobbsøknader har jeg gjennomgått, ikke minst alle de gangene jeg har blitt stoppet av politiet. For egen del slet jeg med å finne en rød tråd av rasisme og diskriminering. Noen av episodene jeg husker aller best er forbauselsen en opptaksoffiser uttrykket i en intervjurunde om mine norskkunnskaper. Vedkommende mente at jeg snakket godt norsk til tross for at skriveferdighetene var noe begrenset.
Jeg har også brukt de to siste ukene på å oppriktig forsøkt å være bevisst min hudfarge og eksotiske navn. Jeg har sett etter rasister, og mennesker som aktivt går inn for å diskriminere meg eller mine barn på grunn av vår hudfarge, hårfarge eller navn. Ettersom sommeren skal tilbringes her til lands har jeg fått god mulighet til å komme i kontakt med en rekke fremmede mennesker rundt om i Norge. I stor grad har alle vært hyggelige, imøtekommende og vist avmålt norsk høflighet.
Til tider har jeg også møtt på en naivitet hos hvite nordmenn som absolutt ikke skulle eksistert dersom samfunnet hadde en overvekt av rasisme, skepsis og forutinntatthet hos den hvite delen av befolkningen.
Som sagt, jeg er heller ikke unntatt noen regler og det kan hende at historien jeg forteller meg selv er overdrevne og gale. Kanskje de skjulte motivene til flere av de mennesker jeg har møtt har vært preget av forutinntatthet, men dette har altså ikke jeg oppdaget.
Som far til to barn som har norsk mor sliter jeg med å fortelle dem at deres mor og besteforeldre har en uforholdsmessig fordel her i livet kun i kraft deres hudfarge. En slik fortelling vil skape en avmakt hos dem. Både for dem selv, men også på vegene av deres iranske far. Denne håpløsheten har jeg ingen intensjon om overføre til mine barn, ei heller ønsker jeg å skape grobunn for livsvarig irritasjon og frustrasjon over noe de ikke kan kontrollere.
Dessverre blir ikke verden noe mer enn det vi ser etter og fokuserer på. Det vil dermed lønne seg å fremsnakke mulighetene dette samfunnet gir, og likheten som man forsøker å skape.
Spørsmålet er om summen av utfordringene og fordelene skyldes våre hudfarge og etniske bakgrunn eller ei. For egen del er svaret nokså klart at det gjør det ikke.
Til slutt vil jeg si at vi har alle rett til å eie våre opplevelser og følelser, for egen del er mine opplevelser, positive sågar som negative, i liten grad er preget av min hudfarge, etniske opphav og religiøse tilhørighet.
– –
(En versjon av dette innlegget ble først publisert på forfatterens Facebook-side.)