Sylo Taraku påstår at «frihetskampen i den muslimske verden har hatt sine tilbakeslag, men lengselen etter mer frihet og menneskelig fornuft… kommer aldri til å stilne», skriver Bjørn Johannessen. Her illustrert ved et bilde fra Tahrir-plassen i Egypt i 2014, der en ung kvinne feirer at tidligere general Abdel Fattah al-Sisi lå an til å vinne presidentvalget. Foto: Reuters / Mohamed Abd El Ghany / NTB scanpix
Sylo Taraku har lenge vært en viktig stemme i vår hjemlige debatt om holdninger, motsetninger og veivalg innen islam, skriver vår anmelder Bjørn Johannessen. Boken omfatter kampområder som preger møtet mellom Vesten og den muslimske verden, og bringer fram motstridende synspunkter og refleksjoner som utvider vår forståelse av islam.
Sylo Taraku, med muslimsk bakgrunn fra Kosovo, har lenge vært en viktig stemme i vår hjemlige debatt om holdninger, motsetninger og veivalg innen islam. Han kom til Norge tidlig på 1990-tallet. Som så mange flyktninger fra det tidligere Jugoslavia, ikke minst de fra Kosovo og Bosnia-Herzegovina, presenterte han seg nølende som muslim da hans tro ble etterspurt ved ankomsten på Fornebu.
Senere lærte en somalier ham å be ved flyktningmottaket i Sandnessjøen, men han sluttet etter hvert både å be og gå i moskeen. I økende grad fremsto Taraku som sekulær muslim, ja i dag oppfatter mange ham som agnostiker med muslimsk bakgrunn.
Hans hovedanliggende i denne boken er å bidra til brobygging mellom islam og sekulære verdisett. Han slår fast at boken er en hyllest til «muslimske fritenkere» i Norge og i Europa for øvrig.
En reise gjennom tid og land
I den første av bokens fire hoveddeler tar forfatteren oss med på en omfattende og spennende reise - historisk som geografisk. Hans forsett er intet mindre enn å beskrive og drøfte bakteppet for «den islamske sivilisasjonens dype krise». Forfatteren starter i Jerusalem, fortsetter gjennom Bagdad, Kairo, Istanbul og hans hjemlige trakter på Balkan.
I neste hoveddel besøker han europeiske hovedsteder før han er tilbake på Grønland i Oslo. Her fra gir han oss innblikk i utviklingen fra «Lille Karachi» og pakistanernes dominans på 1970-tallet fram til dagens situasjon med somalisk overvekt, og med om lag 150 000 medlemmer i muslimske trossamfunn fordelt over store deler av landet.
Nyttig er også den innsikt han formidler om norsk-muslimske nettverk, med utgangspunkt i hans engasjement i organisasjonen Likestilling, integrering, mangfold (LIM):
«Siden ingen norsk moske kan defineres som utpreget liberal, er det mer hensiktsmessig å snakke om hvor moderate de er» – og da ut fra tre dimensjoner; forholdet til storsamfunnet, åpenhetskulturen internt og synet på liberale verdier.
Historiske byggverk, sterke personligheter samt kulturskatter - dette og mer til passerer revy i boken. Gjennom opplevelser, samtaler og andre inntrykk formidles faktorer som har formet islam slik vi kjenner religionen i dag. Og den røde tråden er skillelinjer og motsetninger mellom islam og «moderniteten».
Vi snakker om verdikamper som har rammet muslimer, men som samtidig har påført ikke-muslimer sorg og fornedrelse. Sistnevnte har som vi vet i sin tur negative konsekvenser for muslimer her hjemme og internasjonalt.
Taraku er dyktig til å belegge utviklingstrekk med konkrete hendelser, hvorav noen er kjente, andre trolig ukjente for leserne flest. Igjen og igjen utvider han vår horisont, og under drøfting av motsetningene stiller han spørsmålet; må det være slik?
Om enn islam har utviklet seg i to hovedretninger, sunni og sjia, må disse stå i et evig, ofte intenst motsetningsforhold til ikke-muslimer? Og hvilken rolle kan og bør sekulære muslimer spille som brobyggere, som konstruktive dialogpartnere?
Kampområder i islam
Hovedbolken i Tarakus bok omfatter kampområder som preger møtet mellom Vesten og den muslimske verden, slik som ytringsfrihet, likestilling, blasfemi, homofili, islamsk feminisme, hijab-tvang, omskjæring og sosial kontroll.
Det er sterkt å lese om dette samtidig som norske media beretter om æresdrap i vårt nærmiljø, en del av det større bildet som Taraku gjør oss kjent med; «Minst 5.000 kvinner blir ifølge FN hvert år drept av mannlige familiemedlemmer. Det tilsvarer mer enn 13 drap daglig….». Rykter, sladder, krenkelse av familiens ære – resultatet kan bli skjebnesvangert for den som rammes.
Det er et stort lerret forfatteren presenterer, og i omtalen av kampbegrepene drøfter han utfordringenes karakter. Forfatteren er ikke blant dem som tar lett på dette, men samtidig avkler han en del myter om Koranen, og minner om at Skriften for eksempel gir lite støtte til blasfemi.
Videre påpeker han at «islam ikke bare (er) en ideologi, men først og fremst en religion, og samtidig en viktig del av identiteten til verdens muslimer». Forfatteren kunne gjerne ha utdypet dette, og kanskje ville han da ha understreket at islam er en livsform, som har innvirkning på områder flest; klær, mat, hygiene, arbeid, leveform samt religion i snever forstand.
Sånn sett har islam andre dimensjoner enn kristendom. Noen erkjenner dette, men mange i Vesten har åpenbart en naiv og snever forståelse av begrepet islam.
Islamsk feminisme
Samtidig som Taraku erkjenner islams kraft er han opptatt av dogmatismens motkrefter. Et av de relativt nye kampområdene gjelder islamsk feminisme, hvor kvinnelige muslimer forsvarer reformering av tekster i Koranen dersom «virkeligheten ikke er som idealet».
Skriften sier; «Mannen skal forsørge, mens kvinnen skal adlyde…». Vel, svarer muslimske feminister, tolkning er nødvendig når en familie er avhengig av to inntekter og det slett ikke er gitt at mannen er kvinnens forsørger.
At forannevnte utlegning blir oppfattet som kjettersk i mange muslimske kretser får så være. Forfatteren sympatiserer med norske kvinnelige muslimer som har reist forannevnte problemstilling, og med en fremtredende algerisk feminist som sier; «Sekularisme er kvinnesak».
Møter med viktige stemmer
Noe av det som gjør Tarakus siste bok særlig interessant er hans arbeidsform og metodiske tilnærming til stoffet. I tillegg til fakta om utviklingstrekk samt personlige ideer og veivalg, samtaler han underveis med viktige muslimske og ikke-muslimske stemmer, både norske og internasjonale.
Gjennom samtalene, som ofte bærer intervjuets preg, bringer forfatteren fram motstridende synspunkter og refleksjoner som utvider vår forståelse av islam. Forfatteren lytter, men utfordrer også utsagn han møter. Han, som vi andre, blir klokere.
Ikke fordi det forsverges «sannheter», ikke fordi folk han møter skal tillegges fasiten i religiøse og ideologiske spørsmål, men fordi meningsbrytning flombelyser kunnskap og (selv-)kritiske refleksjoner.
Samtidig gir han en god oversikt over muslimske stemmer her hjemme. Det er så visst ikke den hardtarbeidende pakistanske kjøpmannen på Grønland, den somaliske husmoren eller taxi-sjåførene fra Eritrea som i dag preger bildet. I stedet er det godt utdannete og reflekterte ungdommer, forfattere og intellektuelle fra afrikanske og asiatiske land.
Antallet er stort og bredden i deres engasjement imponerer. Og de tilhører ulike trosretninger innen islam. Taraku tar leserne med til Furuset i Oslo, hvor han befinner seg mellom tre ulike typer moskeer som speiler likheter og motsetninger i det muslimske miljøet i hovedstaden.
På den ene siden av torget møter han Ahmadiyya-muslimene som er en forfulgt og omstridt minoritet i mange land, på den andre siden «Muslim senter Furuset», som samler mange av bydelens ungdommer, både sunnitter og sjiaer. Og så, litt lenger borte, «Den afghanske moskeen», «som anses å være mer lukket».
Et skremmende bilde
De fleste han omtaler våger å være tydelige stemmer, og de beriker mangfoldet i det norske samfunnet. Andre er truet til taushet, og noen har måttet flykte fra Norge. Med tristhet redegjør forfatteren for den skremsel noen utsettes for; trusler om halshugging og knivdrap, fysiske angrep med slag og spytt samt verbale trusler mv.
Jihadister og andre ortodokse, konservative muslimske stemmer vet å benytte ytringsfriheten i Norge til å bekjempe ikke bare liberale verdier i deres nye land, men også ikke-vestlige meninger de ikke liker. Forfatteren er åpen om at han selv ble drapstruet da han var generalsekretær i LIM, med oppfordring om å «bestille (sin) egen kiste.»
Forfatteren har et sterkt engasjement omkring dette konfliktnivået i vårt samfunn, og en genuin tro på at forebygging og dialog vil virke konflikt- dempende. Våre lovgivere drøfter med ujevne mellomrom behovet for skjerpete tiltak og mange, ikke bare på høyre fløy, krever straffeskjerpelser.
Senest gjelder dette æresvold, i forlengelsen av at aktor la ned påstand om ett års fengsel for han som medvirket til at 16-årige Mohammed Ali nylig døde. «Han» var storebror til jenten som Mohammed hadde et «ulovlig» forhold til.
Tarakus bok ble skrevet før sistnevnte tildragelse utspilte seg i Oslo. Likevel skulle man ønske at forfatteren, bl.a. ut fra sin brede erfaring fra LIM, mer inngående drøftet nødvendige og mulige reaksjonsformer overfor (unge) muslimer som sliter med å tilpasse seg sentrale normer i det norske samfunn.
Resiteringens betydning
Det faller lett å gi Taraku kompliment for så vel språkføring som komponering av stoffet. Bokens note-apparat er omfattende, og en litteraturliste kan friste til oppfølgende lesing. Så får det våge seg at man savner et personregister.
Mye av innholdet har et seriøst tilsnitt, andre deler er ganske fornøyelig, som da han beretter om sitt besøk i Jerusalem. Etter å ha besøkt Klippedomen, stedet jødene oppfatter som selve «hjertet» i sin religion, ønsket Taraku å besøke al-Aqsa-moskeen, muslimenes fremste bønnested, like ved.
En israelsk soldat stoppet ham og meddelte at da, under ramadan, var moskeen ikke åpen for turister, kun for muslimer. – Ja, men jeg er muslim, sier forfatteren. Soldaten tvilte; «Virkelig? Da må du bevise det. Kan du resitere al-Fatha for meg? spør han».
Taraku er lettet over en så enkel test. Al-Fatiha er navnet på Koranens første sure. Muslimer som ber fem ganger om dagen resiterer suren på arabisk 17 ganger daglig. «Bismillaah ar-Rahman ar-Raheem. Al hamdu….» Så plutselig, etter 20 sekunders resitering får den besøkende blackout. Soldaten ler; «Du er ingen muslim - alle muslimer kan resitere al-Fatiha».
Et tappert forsøk, men Taraku slapp ikke inn i al-Aqsa moskeen.
For mye pengestøtte
Avslutningsvis omtaler og drøfter Taraku situasjonen for muslimske organisasjoner/nettverk i dagens Norge. Med noen hypotetiske eksempler slår han fast at «religionspolitikken i et land som Norge favoriserer konservative muslimer på bekostning av de sekulære». Dette gjelder ikke minst pengestøtten; «Norge er et paradis for religiøse organisasjoner…».
Forfatteren mener at myndighetene bør «redusere den generelle økonomiske støtten til trossamfunnene og gi resten... i form av prosjektstøtte». Etter hans mening vil dette gi «positive incentiver til å fremme integrering.»
Mye av den informasjon Taraku bringer i sin bok er faktabasert og lite omstridt. Andre deler er mer preget av fortolkning og her vil nok mange si at forfatteren kunne utvist større ydmykhet for alternativ forståelse. Som ventet omtaler han karikaturtegningene og de konsekvenser disse fikk ute og i bl.a. Danmark og Norge. Forfatteren gir kortfattede, men innsiktsfulle biter av bakteppet for striden.
Her som ellers er det lov å ha bestemte oppfatninger om et sakskompleks. Noen vil være enig i hans vurderinger. Andre vil mene at forfatteren bommer når han skriver at de «norske politikerne som førte an i en «dialoglinje», med støtte fra noen utvalgte muslimske ledere, ikke (viste) en tydelig og konsekvent holdning i sitt forvar for ytringsfriheten, slik regjeringen i Danmark tross alt gjorde».
Optimist tross alt
Taraku fastslår at møtene mellom islam og vestlig sekularisme ikke er smertefrie, konfliktene er mange, små og store. Og selv om islam tolkes forskjellig ikke bare land imellom, men også mellom muslimer, kommer folk fra muslimske land med en bagasje som ofte er vanskelig å håndtere i et liberalt land som Norge.
Tross tilbakeslag velger han imidlertid å avslutte boken i en optimistisk tone. Han velger å mene at mangfold best skapes av sekularisme, individuelle rettigheter og fri meningsutveksling.
Og med henvisning til bokens flotte omslagsbilde fra Tahir-plassen i Kairo, tatt under Den arabiske våren i 2011, våger han påstanden; «Frihetskampen i den muslimske verden har hatt sine tilbakeslag, men lengselen etter mer frihet og menneskelig fornuft… kommer aldri til å stilne.»
Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf.
Først publisert i Bistandsaktuelt.no