Ingalill Sandal. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)
DAESH har skapt regjeringskrise i Norge. IS-kvinnen og hennes barns retur er årsaken til politiske skandaler og retorisk teater. Men det er feil fokus i alle kanaler.
Av Ingalill Sandal, styremedlem i LIM - (Likestilling, Integrering og Mangfold)
Det sies at det enkle er det beste. Det er ofte sant, men ikke i dette tilfellet. Vi er blitt amerikaniserte i vår kommunikasjon, både i media og politikken, der alt skal sies på 15 sekunder. Det forflater debatten, og hele samfunnet vårt.
Hvorfor? Fordi virkeligheten forenkles og tabloidiseres. Det ødelegger mediene, politikken og samfunnsforståelsen.
Vi har feil fokus når det gjelder IS-moren og hennes to barn. Det er noen spørsmål som ikke stilles. Hvorfor og hvordan radikaliseres ungdom født og oppvokst i Norge? Hvem bidrar til radikaliseringen? Hvilket ansvar har vi som samfunn, og hvilket ansvar har ikke minst våre politikere for at integreringen på en del felt ikke har lykkes, slik at vi nå sitter i en situasjon som har skapt regjeringskrise?
Det er en hån mot IS-ofrene at de sitter igjen i leirene med sine traumer, mens overgriperne blir reddet og sendt til NAV-støtte og et sivilisert rettsvesen uten tortur og menneskerettighetsbrudd.
På den annen side; hvorfor skal vi overlate til krigstrøtte kurdiske selvstyremyndigheter og et ødelagt Syria å håndtere våre radikaliserte borgere? Er det moralsk riktig?
Ingen kontroll med moskeene
Trine Skei Grande er stolt av å lage en handlingsplan mot muslimhets. I møtet i Kulturdepartementet står representanter fra moskeer og muslimske organisasjoner i Norge og sier at; vi er samlet her i dag på grunn av hatet i det norske samfunnet. Tja.
En slik handlingsplan er unødvendig. Vi har allerede en handlingsplan mot diskriminering og hat, som også gjelder muslimer. Det vi trenger er en handlingsplan og politiske tiltak som sørger for at vi har innsyn og kan stille krav når det gjelder det som formidles i moskeene.
Det er cirka 220 moskeer i Norge som mottar nærmere 200 millioner i statsstøtte, i tillegg til at flere får finansiering fra opprinnelsesland. Og så har vi Norges største organisasjon for muslimsk ungdom, IslamNet. En radikal, ytterst konservativ organisasjon som forsøpler og manipulerer unges tankesett med ekstreme predikanter som formidler dødsstraff for homofile, har kjønnssegregerte møter, krever tildekking av kvinner, dødsstraff for å forlate islam osv.
Vi har også et vell av organisasjoner som får statsstøtte som kun eksisterer for å opprettholde segregering ved å fremme kulturell og religiøs identitet fra opprinnelsesland. Altså ikke for å fremme felleskap med det norske samfunnet.
Vi vet at flere av de cirka 100 norske syriafarerne har valfartet Islam Net og flere moskemiljøer der de har hørt på predikanter og imamer med holdninger som er så langt fra det moderne Norge at - ja - du må til IS-kalifatet og Saudi-Arabia for å kjenne dem igjen.
Intetanende politikere
Den tidligere pakistanske ambassadøren Riffat Masood hadde i løpet av sine år i Norge god kontakt med moderate krefter og islamkritikere med muslimsk bakgrunn, og hun advarte på det sterkeste mot å overlate muslimer i Norge til importerte imamer med salafistiske, svært konservative religiøse holdninger.
I flere muslimske land blir radikale imamer kontrollert, men ikke i Norge, til tross for at de til dels lønnes av norske skattepenger og vi vet at syriafarerne har vanket i deres kretser. Vi vet også at de forkynner skadelige religiøse holdninger og litteratur.
Mange muslimer i Norge har advart mot at ultrakonservative og samfunnsfiendtlige holdninger spres i noen moskeer og organisasjoner.
Æreskultur og negativ sosial kontroll
Det er blitt kjent at den unge IS-kvinnen, som nå er returnert til Norge, flyktet fra en typisk pakistansk autoritær oppdragelse og et nært forestående tvangsekteskap med en fetter.
Vi har de siste dagene vært vitne til en rettsak på grunn av et tragisk æresdrap på en 16-åring som elsket feil jente.
Det er kanskje 1000 ungdommer som uten eget ønske er plassert i foreldrenes opprinnelsesland fordi de er blitt «for norske». Noen er på koranskoler som fortoner seg som tortursentre.
Det får ingen konsekvenser for foreldrene. Vi vet at i kulturer som preges av patriarkalsk æreskodeks er det mer vold og autoritær oppdragelse. Mange foreldre vil heller at barna går i moskeen enn at de er med venner. Tvangsekteskap er vanlig, streng kontroll over unges kjærlighetsliv likeså.
Alt dette skaper fremmedgjøring. Altfor mange i politikken, i skoleledelse og storsamfunnet er feige. Vi lar dette utvikle seg uten å gripe inn. Vi tar det ikke nok på alvor. Vi svikter barn og unge som er født i Norge og strekker strikken for hva barn og unge skal tåle basert på religion og kultur.
Sørg for innsyn i moskeene
Regjeringen og ansvarlige departementer må snarlig sørge for innsyn i hva som foregår i moskeene og religiøse organisasjoner, og fjerne imamer og predikanter som ødelegger unge menneskers tankesett og selvbilde.
Det hører ikke inn under religionsfrihet å spre farlige holdninger. I tillegg må vi ha mye mer effektive tiltak mot negativ sosial kontroll, æreskultur og tvang.
Kanskje skole og lærere må få mer spillerom og bedre verktøy, og det må stilles krav til hva det innebærer å være en borger i Norge. Det kan forhindre at vi skaper flere lukkede miljøer og radikaliserte unge mennesker. Ikke minst kan vi lettere forebygge gjengkriminalitet. Kriminalitet er ofte veien inn i radikalisering.
Denne unge IS-kvinnen er bare et symptom på hvor dårlig arbeid norske politikere og andre ansvarlige har gjort når de har sørget for en svært rask befolkningsvekst i lille Norge på kort tid, med mennesker fra en helt annen kultur, uten å ta ansvar for en tilstrekkelig vellykket integrering.
Nå må vi betale prisen ved å ta imot våre egenproduserte IS-krigere og deres familier. Vi kan ikke overlate våre feilgrep til kurderne, som faktisk bekjempet IS.
Som man reder ligger man. Ta ansvar og slutt med å forenkle og tabloidisere et problem som er så mye mer omfattende enn en kvinne og hennes to barn.
Har man sagt A må man også si B. Rydd opp i eget hus, et hus som er blitt et slott. Det kommer til å ta tid og vi har det travelt.