I TOG FOR FRIHETEN
Først publisert i Født Fri - av Morten Guldberg
Da vi i Født Fri, i samarbeid med LIM, i fjor arrangerte debatt og foredrag om barna som sendes på Koranskoler var det en ting som stod spesielt frem: NRK-journalistene som først dekket saken gav uttrykk for at de ble sjokkert da de begynte å jobbe med den – sjokkert over at dette temaet ikke hadde fått mer oppmerksomhet tidligere.
Vi snakker tross alt her om barn, i betydelige antall, som sendes ut fra landet for å utsettes for det som ikke kan kalles annet enn regelrett tortur.
På mange vis eksemplifiserer dette tilfellet norsk offentlighets tilnærming til en del problemstillinger, spesielt relatert til minoritetsmiljø. Enten det skyldes berøringsangst, mangel på kunnskap, eller en kombinasjon av begge deler, har det forekommet en unnfallenhet når det gjelder å ta tak i kultur og tradisjon som kan ha skadelige konsekvenser.
Forrige måned skrev direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Libe Rieber-Mohn, en kronikk i Aftenposten med utgangspunkt i historien til Deeyah Khan, hvor hun slo fast at «Landet som sviktet Deeyah Khan, har ikke råd til å svikte flere jenter eller gutter.»
Svik er et ord som går igjen også i tittelen på Wenche Fuglehaugs bok fra 2017, «Det store sviket – Æresvold og æresdrap i Norge». På en debatt i forbindelse med boklanseringen, arrangert av tankesmien Agenda, ble det i klare ordelag vedgått at storsamfunnet har sviktet minoritetskvinnene.
Dagsavisens portrettintervju med nevnte Deeyah fra 2013 heter da treffende nok også «Sviktet av Norge». Her redegjør Deeyah selv for hva hun tror ligger bak:
«- Av en eller annen grunn svarer ikke vestlige samfunn med samme robuste respons når det dreier seg om vold mot minoritetskvinner, som de gjør hvis kvinnene er hvite. Det er et trist faktum, sier Deeyah.
Hun tror hun vet hvorfor.
– Mange har gode intensjoner, og vil respektere folk fra ulike bakgrunner og kulturer. Det er jeg så hjertens enig i. Men menneskerettigheter og menneskelig verdighet er universelt, det er ikke et vestlig konsept, og det kan ikke bare gjelde for hvite og vestlige.
Hun tror mange, kanskje særlig på venstresiden, frykter å snakke om æresdrap og om vold mot minoritetskvinner.
– De frykter at de vil bli sett på som rasister hvis de gir seg i kast med dette. Men faktum er at det er nettopp det som er rasisme! Å si at kvinner som ser sånn ut eller tilhører den gruppen ikke har samme rettigheter som andre, det er rasistisk. Å gå på tå hev. Det er rasistisk, slår Deeyah fast.»
Og dem vi svikter er dem som trenger oss mest. De som har opplevd det doble sviket, først av sitt eget nærmiljø, og deretter av en offentlighet som var mer opptatt å ikke virke fordomsfull enn å hjelpe dem. De som har fått dobbelt flyktningstatus, først ved å måtte flykte fra sine hjemland på grunn av krig og forfølgelse, for deretter å måtte flykte fra sin egen familie i gode, trygge Norge.
Dette må vi nå kunne snakke åpent og ærlig om: Alt for lenge har alt for mange valgt å vende et blindt øye til måten sosial kontroll og æreskultur har fått ødelegge, og til og med ta liv. Ja, vi har fått et økt fokus på dette nå helt nylig. Men vi som har kjempet frem dette fokuset har møtt betydelig motstand, gjennom en lang rekke år. Vi møter den fortsatt.
I vår kronikk som ble skrevet i forbindelse med lanseringen av IMDi og Fafos rapport som avdekket omfanget av sosial kontroll skrev vi blant annet om hvordan de første som begynte å ta opp dette i 1998 ble forsøkt hysjet ned. Med påstander om at problemet var overdrevet av media, og ville gå over av seg selv. Over 20 år har gått siden den tid. Problemet har ikke gått over. Tvert i mot har det fått anledning til å eskalere, før det først nå omsider begynner å bli tatt tilstrekkelig på alvor.
Men å ta det på alvor, og å ta debattene, er bare første skritt. Det gjenstår mange steg å gå før vi kan erklære at frihetskampen er vunnet.
Vi skal snart til å markere Kvinnedagen 2019. Og kan i den forbindelse se nærmere på hvordan et slikt skritt på veien videre kan tas. I sin bok utgitt i 2017, «Vikeplikt for høyre», tok Espen Goffeng for seg påstanden om at den brede kvinnebevegelsen ikke hadde vært gode nok til å sette minoritetskvinners utfordringer på dagsorden.
Han gikk gjennom 300 paroler fra forskjellige byer på Kvinnedagen gjennom de siste årene, og så etter fem aktuelle tema: æresdrap/vold, omskjæring, tvangsekteskap, sosial kontroll og tvungen påkledning. Her er hans egen beskrivelse av det han fant:
«De fem kategoriene jeg valgte og som berører disse temaene spesifikt ble omtalt i 2.6% av de 300 parolene jeg gikk gjennom. Jeg finner altså flere ganger så mange paroler mot strippeklubber eller retusjert reklame alene, enn jeg finner om alle sakene som er omtalt i dette kapitlet. Til sammen.»
I 2016 startet vi en intern debatt i aktivistmiljøet vårt om hvorvidt vi skulle delta i toget på Kvinnedagen det påfølgende året. Vi kunne nemlig ikke se en eneste parole som tok for seg sakene vi arbeidet med, på tross av at de kan sies å være vår generasjons viktigste kvinnekamper.
Istedenfor å innta en posisjon i opposisjon til Kvinnedagen valgte vi imidlertid en annen fremgangsmåte: Vi samlet oss i den uformelle aktivistgruppen Sekulær Feministisk Front (SeFF), og fikk på første forsøk inn en av hovedparolene i toget, kalt «Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur». Samarbeid og brobygging, fremfor fiendtlighet og fraksjonering var altså vårt fokus. Glem hvem som kan ha gjort hva feil eller ikke i fortiden. Nå ser vi fremover. Sammen.
Med underparolene nei til barnehijab, ingen ære i æresdrap, la klitorisen og forhuden leve, vi elsker frittalende kvinner, ingen tvang i kjærlighet, og kanskje viktigst av alt; født fri for faen. Det som senere skulle danne grunnlaget for navnet på stiftelsen vi opprettet samme år, for å kjempe kampen videre. Nå med støtten fra politikerne og finansieringen til å virkelig kunne ta den til et nytt nivå. Video av våre paroler i toget 2017 kan sees her.
I 2018 var vi midt i etableringen av Født Fri som organisasjon, og hadde ikke kapasitet til å bære parolene. Men i år har vi igjen fått ansvar for hovedparolen vi kjempet inn i toget for to år siden. Og vi skal med stolthet bære våre faner høyt, slik at budskapet blir klart for alle å se. Og vise at vi ikke kommer til å hvile før alle har samme rett og mulighet til å leve frie liv.
Vi håper du vil gå sammen med oss.
For det haster nå.
Som Libe skrev: Vi kan ikke sviktet flere, slik vi sviktet Deeyah.