UFORSTÅELIG: Etter 2015 er antall knivstikkinger eller legemsbeskadigelser med kniv, ikke lenger med i STRASAK-statistikken fra Politidirektoratet. Det er egentlig uforståelig, skriver Jan Bøhler, stortingrepresentant for Ap, fra Oslo. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet.
En handlingsplan mot vold og trusler med kniv er mer aktuelt enn noensinne. Her er noen punkter jeg mener bør være med.
Det oppleves som meget skremmende og kan fort skape livsfarlige situasjoner når stadig flere i utsatte miljøer bevæpner seg med kniv.
Politiet forteller at dette skjer både i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og andre steder. Også mitt eget nærmiljø har blitt rammet, med svært tragiske konsekvenser.
Kniv er enkelt å skaffe seg, skjule og bruke – og vanskelig å verne seg mot. På kort hold kan kniven være mer rask og treffsikker enn skytevåpen, og særlig i ungdomskriminelle miljøer er den mye mer utbredt. Vi har sett en rekke fryktinngytende hendelser hvor ofre rammes på verste måte, og det skaper stor utrygghet i nærmiljøene.
Det er på høy tid å sette inn en kraftigere innsats mot denne utviklingen.
Det er mange tiltak som bør gå hånd i hånd dersom vi skal lykkes. Jeg mener derfor at vi på dette feltet trenger en handlingsplan, slik vi har det på andre områder hvor det kreves bred mobilisering.
Jeg tok dette opp med daværende justisminister allerede i august 2015, etter at det året før ble anmeldt tre tilfeller av knivstikking og trusler med kniv hver dag i Norge, ifølge politiets statistikk. Svaret fra statsråden var at «Mitt inntrykk er at politiet arbeider godt og målrettet mot besittelse av kniv på offentlig sted gjennom ulike virkemidler allerede i dag», og han avviste med det tanken om en handlingsplan.
Siden den gang mener jeg utviklingen viser at vi trenger særlige tiltak mot kniv-vold og trusler, og at forslaget om en handlingsplan er mer aktuelt enn noensinne. Når den forhåpentligvis skal lages, kommer det sikkert mange gode forslag til tiltak, men jeg vil nevne noen punkter som bør være med:
1. Vi trenger å vite hvor mange knivstikkinger som skjer i Norge og i de ulike politidistriktene for å vite hvor stort problemet er, og for å planlegge innsatsen. Etter 2015 er antall knivstikkinger eller legemsbeskadigelser med kniv, ikke lenger med i STRASAK-statistikken fra Politidirektoratet.
Det er egentlig uforståelig hvordan noen kan bestemme at det ikke er viktig å ha tall og fakta for en så alvorlig form for kriminalitet. Jeg mener regjeringen må sørge for at denne rapporteringen gjeninnføres, og har tatt det opp i Stortinget – men foreløpig har de svart passivt.
2. Det må bli stor og reell risiko for å bli tatt hvis man bevæpner seg med kniv når man ferdes rundt i gatene våre. Det har nemlig vært forbudt å bære kniv på offentlig sted i Norge fra 1993, unntatt når det er knyttet til arbeids- eller friluftsliv. Men forbudet fungerer ikke i utsatte miljøer og grupper, og oppdagelsesfaren har vært liten.
Det trengs langt flere kontroller med metalldetektor på steder og tidspunkter der de mest berørte miljøene ferdes og de fleste hendelsene har vært. Regjeringen pleier å svare at den ikke vil detaljstyre politiet, men den må i hvert fall sørge for ressurser til at politiet kan gjennomføre dette.
3. De som går rundt i gatene med farlige kniver utsetter seg selv og andre for stor potensiell fare. De må få strenge straffereaksjoner som virker preventivt når de tas. Det vanlige har vært å ilegge bøter, og de er økt kraftig. Men selv høye bøter vil ofte være lite avskrekkende blant f eks narkotikalangere med mye penger eller blant unge i familier som uansett ikke har betalingsevne.
Jeg mener at Straffelovens øvre ramme på ett års ubetinget fengsel for å gå med farlige våpen som kniv på offentlig sted, må brukes mer overfor gjengangere og under omstendigheter som er skjerpende. For dem under 18 år må aktive reaksjoner som ungdomsstraff settes inn, og for noen av de mest alvorlige tilfellene har vi ungdomsplassene i kriminalomsorgen.
4. De mest fryktinngytenede knivene må forbys. Dette er kniver som ikke har noen aktverdig tradisjonell bruk i Norge. I våpenlovforskriftens paragraf 9 er det oppført en del kniver som ikke er lovlige, fordi de ikke har «aktverdige formål» eller ikke er en del av tradisjonen i norsk friluftsliv, håndverk eller landbruk. Blant knivene som er forbudt er batangakniver, springkniver og karambit-kniver, som er en mindre krum kniv.
Men den mest utbredte knivtypen i ungdomskriminelle miljøer, machete, selges uten aldersgrenser og for en lav pris på nett og i sportsforretninger. Tollvesenet melder fortvilet at de ikke har lov til å beslaglegge lange, skremmende macheter, bestilt av barn og unge. Vi mener machete må føres opp på forbudslista, og har fremmet forslag som nå behandles i Stortinget.
5. Vi må forebygge at farlige kniver er lett tilgjengelige når det uten forvarsel kan oppstå voldssituasjoner. Dette kan, som vi dessverre har sett tragiske eksempler på, gjelde i butikker, i hus og hjem og andre steder.
Vi bør innlede et nært samarbeid med produsenter og forhandlere om hvordan risikoen kan reduseres. Det kan skje ved at kniver som kan være farlige, oppbevares tryggere i butikkene. Det samme kan gjøres i hjemmene, og produsentene bør gjennomgå om knivene deres trenger å være spisse for vanlig bruk i husholdningen. Dette og flere andre ting bør inngå i en omfattende informasjonskampanje om hvordan vi alle kan bidra til å forebygge uforutsette situasjoner hvor kniver plutselig blir livsfarlige våpen.
Dette er bare en start på å utforme tiltak og innsatser, og det fins sikkert mange andre gode tanker og forslag. Jeg håper regjeringen vil ta ballen videre og utvikle en handlingsplan mot vold og trusler med kniv, i et bredt samarbeid med alle oss som gjerne vil bidra. Det skjer daglig alvorlige hendelser med kniv i Norge, og vi har ingen tid å miste.
Jan Bøhler, medlem av Justiskomiteen og styremedlem i LIM