Justis Tor Mikkel Wara (Frp) må snart ta sterkere virkemidler i bruk for å stoppe de gjengkriminelle som faktisk er tatt - og dømt - men som fortsatt er på frifot. Foto: (NTB scanpix)
To kjente gjengkriminelle i Young Bloods på Holmlia har gått lenge på frifot etter at de ble dømt for en ekstrem voldelig kidnapping i 2015, melder TV2.
Dermed har de kunnet fortsette å begå stadig ny kriminalitet, som skytingen utenfor et konsertlokale på Bryn for et par uker siden.
Denne saken er dessverre ikke enestående. I flere alvorlige gjengsaker fra 2016 og 2017 går gjerningsmenn ennå på frifot, trass i at de er tatt og siktet, eller til og med dømt. Dette gir svært dårlige signaler både til ofre, samfunnet og gjengmedlemmene selv.
Når de først er tatt for noe og går og venter på straffen, er erfaringen at de ofte kan bli mer hyperkriminelle. En av grunnene er at antallet saker ikke summerer seg fullt ut i straffeutmålingen. De kan også true vitner på groveste måte til å endre forklaringer, og sprer i det hele tatt mye frykt og utrygghet i miljøene de ferdes i.
Dessuten handler de grove voldssakene de er tatt for ofte om oppgjør mellom rivaliserende gjenger. Når politi og domstoler ikke får dømt dem, tar de lettere saken i egne hender - og vi får spiraler av hevn- og voldshendelser. Til sammen tilsier faren for gjentatt kriminalitet, hensynet til ofrene, trusler mot vitner og faren for nye hevnoppgjør, at vi må få en mer effektiv straffeforfølging av gjengkriminelle. Hva kan gjøres?
1. Bruk av varetekt: Det må bli større mulighet til å bruke varetekt på gjengmedlemmer som er siktet i en alvorlig sak, eller dømt i tingretten og anker videre. Det er åpenbart stor gjentakelsesfare og fare for trusler mot vitner og hevnoppgjør. Enten årsaken er at politiet ikke får gjennomslag i retten for varetekt, eller at de ikke ber om det eller argumenterer godt nok for det, så bør praksis her forbedres. Hvis det trengs endringer i lov- og regelverk, mener jeg justisministeren bør gå gjennom dette.
2. Fengselsplasser må stå klare: Når det er falt en rettskraftig dom må gjengkriminelle straks inn til soning. Politiet innrømmer at de sliter her, og sier de vil begynne å inngå avtaler med kriminalomsorgen om at fengselsplasser skal stå klare. Det er vel og bra, men det er nærmest uforståelig at noen tunge gjengkriminelle har gått og ventet på plass, når regjeringen skryter av at de har avviklet soningskøen.
3. Egne etterforskere og påtalejurister: Det må ikke gå flere år før alvorlige saker mot gjengkriminelle kommer opp for retten. Etter at regjeringen i lang tid har avvist å opprette et gjengprosjekt, er det positivt at de i Granavolden-erklæringen går inn for det.
Her må det i tillegg til operativt politi bli satt inn dedikerte etterforskere og påtalejurister, som får konsentrere seg fullt ut om å få gjengsakene raskt opp for domstolene. Når gjerningsmenn som er tatt blir gående på frifot i flere år, gir det et meget dårlig signal til unge i faresonen om at kriminalitet nærmest lønner seg.
4. Truslene mot vitner må stoppes: Vi må gjøre det tryggere å vitne mot gjengkriminelle. Vi ser i sak etter sak at vitner ikke vil forklare seg, ikke husker noe, eller endrer forklaring. Alt tyder på at dette skyldes frykt og trusler. Det fortelles stadig om steinkasting og annen truende adferd mot hus og hjem og familie til personer som har snakket med politiet eller har status som vitner.
Dette er i seg selv alvorlig straffbar kriminalitet, men det er ytterst vanskelig å påvise, fordi de som utsettes for dette også trues med ekstrem vold hvis de forteller noe til politiet. Gjengenes evne og vilje til å påvirke vitner på groveste måte truer rettssikkerheten i samfunnet vårt, og vi må finne bedre mottiltak.
Hvert tilfelle hvor det er mistanke om det, må etterforskes svært grundig og bringes fram for domstolene. Dagens vitnebeskyttelse må forbedres slik at den kan bli mer trygg og reell, også for de som ikke vil bytte navn og flytte et annet sted i verden.
Av Jan Bøhler (AP)
Først publisert i Nettavisen 05.02.19 10:21