SLAVERI: – Hvor lenge er det klokt å være sint for historiske hendelser, Salma Ahmed? Spør Espen Goffeng. Foto: NTB/PRIVAT
ESPEN GOFFENG, skribent
Den svenske samfunnsdebattanten Malcom Kyeyune fikk nylig en unnskyldning fra en svensk journalist. For slaveriet. Kyeyune har røtter i Afrika. Så hun regnet med at Kyeyune var litt sint på henne, og forventet en unnskyldning.
«Hva i all verden er det du tenker på», var Kyeyunes interne svar. Hans forfedre tilhørte jo en herskerstamme som var slavedrivere. Hvilket den svenske journalistens forfedre ganske sikkert ikke var. Han tror at det er cirka 100.000 ganger mer sannsynlig at han har slavedrivere i «sin fortid», enn at hun har det i sin. Han konkluderte med at journalisten ikke var der for å snakke med ham, men for å snakke om seg selv.
Jeg undres om dette er noe lærer Salma Ahmed tar med i den historiske delen av sin begrunnelse for hvorfor folk som er mørke i huden er så sinte, som hun selv sier det.
Hun begynner med at «vi» – altså folk som er mørke i huden – har blitt slavegjort. Og det stemmer jo. Det har de fleste blitt. Slavedrift har aldri vært spesifikt afrikansk. Det har vært verdensomspennende. En global institusjon.
Ahmed sier så at det er mye folk ikke vet. Men det virker ikke som om hun selv vet så mye om dette, hvilket gjør sinnet hennes litt malplassert. Det var jo tross alt afrikanere som brakte afrikanere ut til de europeiske skipene som seilte opp og ned kysten. Og som blant annet solgte afrikanske slaver til andre afrikanere. Når Henry Stanley som første europeer krysset det afrikanske kontinentet sammen med sin arabiske slavehandler og fant store deler av det tomt, så var det altså afrikanere som hadde tømt det.
Langs den afrikanske vestkysten lever det fremdeles familier og klaner som tjente seg rike på slaveriet, og som fremdeles er mektige. Det forsvant omtrent like mange mennesker fra Afrika ut til øst som det gjorde ut til vest. Det første landet av betydelse som forbød slaveriet permanent lå ikke i Afrika. Det var det europeiske England som gjorde i 1834. Det siste landet i verden som gjorde det ligger derimot i Afrika. Det heter Mauretania, og ventet til 1980. Slaveriet med europeiske slaver i Nord-Afrika varte mye lenger enn det transatlantiske, selv om sistnevnte utgjør 95 prosent av det 95 prosent av oss vet om slaveri. Selv om det kun utgjør en liten del av slaveriets historie. Det er ikke mange år siden Røde Kors estimerte at det levde flere slaver på det afrikanske kontinentet akkurat da, enn alle de som ble ført over Atlanterhavet gjennom 300 år.
For øvrig er slaveriet langt fra dødt. Det lever i beste velgående, og vi trenger ikke å gå til det såkalte IS for å finne det. Det er ikke mange dagene siden BBC News Arabic avslørte et betydelig slavemarked i Kuwait. [i] Den kanadiske statskanalen CBC rapporterer at det lever 40 millioner slaver i verden i dag, og nevner slaveri i Syria, India, Nordkorea og Midtøsten. Det er flere enn alle som ble røvet over Atlanteren, det. Quartz Africa melder også at Afrika nå er episenteret for kontemporært slaveri, dette ifølge Global Slavery index.
Man skulle jo tro at alt dette var mer nærliggende å være sint for enn noe som skjedde for 200 år siden. Men det virker det ikke som om Ahmed er.
Ahmed mener også at stort sett ingen har hørt om kong Leopold, den særdeles brutale belgiske kongen som en gang regjerte Kongo. Fordi «dessverre når ikke denne historien fagbøkene våre engang». Dette er en merkelig påstand. Selv er jeg ikke historiker på det afrikanske kontinentet, men jeg har knapt tall på hvor mange ganger jeg har lest om den morderiske Leopold. Man kan lure på hva som har skjedd med pensumlistene på lærerutdanningen.
Det har også skjedd en del ting i Afrika siden Kong Leopold herjet for «bare 100 år tilbake». Borgerkriger i Somalia, Mosambique, Sudan, Angola, Elfenbenskysten og Sierra Leone, bare for å nevne noen. Brutale diktatorer som Idi Amin, Muammar Gaddafi, Jean-Bédel Bokassa, Mobutu Sese Seko og Omar al-Bashir har drept millioner, og de er også bare et lite utvalg. Folkemordene i Rwanda, Nigeria og Sudan er vanskelige å overse. Er Ahmed også personlig sint på alt dette? Om det er det at folk er blitt påført skade som gjør henne sint, så burde hun jo være det. Og jeg kan nærmest garantere at mange av disse hendelsene og figurene har fått adskillig mindre plass i fagbøker enn kong Leopold.
Så kan vi jo si at alt dette var europeeres feil. Om man vrir intellektet sitt i kringleform, så klarer man det. Men da må man samtidig fremstille afrikanere som ansvarsløse barn uten egen vilje og evne til å utføre noe som helst, og det tror jeg ingen av oss er villige til å gjøre.
Mer grunnleggende: hvor lenge er det klokt å være sint for historiske hendelser? Om Ahmed, bosatt i Norge i 2019, ser på det som rimelig å være sint på grunn av noe en belgisk konge gjorde i Kongo for 100 år siden, så er det bare å skrinlegge et hvert håp om noe som kan ligne fredelig sameksistens her i verden. For da finnes det ingen som ikke bør være veldig sinte på noen. Kinesere, japanere, vietnamesere, filippinere, franskmenn, nordmenn, eritreere, sørafrikanere, indere, russere, polakker, kongolesere, vestpapuanere, timoreser, koreanere og pakistanere. Alle sammen har noen de bør være eitrende sinte på i mange tiår til. Det er neppe en konstruktiv plan, virker det som.
Selv skal jeg forsøke så godt jeg kan å ikke være sint i 100 år hverken på «mine» svenske eller danske koloniherrer, eller på tyske okkupanter og alle deres allierte. Eller – for den saks skyld – på fordums slavedrivere i Nord-Afrika.
Et par andre ting i Ahmeds tekst ber også om oppfølging. Hun mener at vi har blitt «indoktrinert med forskjeller» om folk med forskjellig hudfarge. Er det lærerne våre som bedriver denne indoktrineringen? Bøkene vi leser på skolen? Eller er det NRK? Både skoleverket vårt og NRK har jo bare innen de siste to ukene blitt anklaget for systemisk rasisme. Men jeg kan ikke huske å ha blitt utsatt for denne prosessen selv, så jeg må spørre.
En ting VG for øvrig bør følge opp, er Ahmads fortelling om at hun ble dyttet ut av klassebildet sitt fordi hun hadde feil hudfarge. Dette kan ikke ha vært lenge siden, og denne læreren og dette klassebildet burde være enkelt for VG å finne. Dette er et grelt eksempel på grov, grov rasisme, og en lærer som oppfører seg slik bør ikke få beholde jobben.
Uansett er det viktig at vi har en noenlunde balansert forståelse av historien som har formet våre oppfatninger. En feiltolkning kan føre til mye, blant annet sinne som muligens kan dempes av en bredere forståelse.