DISKRIMINERING: Å nekte å håndhilse på kvinner, eller å nekte å ta imot ordrer fra kvinnelige ledere, er eksempler på diskriminerende adferd som er helt uakseptabel i norsk arbeidsliv.
Lærervikaren i Oslo fikk ikke fortsette i jobben fordi han nektet å håndhilse på sine kolleger og medmennesker. Vel og merke hvis de var av det kvinnelige kjønn. Mannen klaget til Diskrimineringsnemda, men fikk ikke medhold. Nemda slo derimot fast at lærervikarens religionsfrihet måtte vike for skolens plikt til å sikre likebehandling mellom kjønnene.
En viktig seier for likestillingen, tenkte mange. Men selv om denne saken er avgjort, er problemstillingen slett ikke ute av verden. Det Islamske Forbundet er på ingen måte enig med Diskrimineringsnemda, og får langt på vei støtte av likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm. Hun sier til Aftenposten at folk lett kan finne på å tolke avgjørelsen for vidt, og tro at den omfatter norsk arbeidsliv generelt. Det gjør den ikke. Men Bjurstrøm er opptatt av å finne løsninger, sa hun på NRK Dagsnytt 18 forleden, og det er faktisk bekymringsfullt.
For hva slags løsninger er det ombudet tenker seg? Etter mye om og men landet hun i Dagsnytt 18 på at dersom bare muslimske fundamentalister behandlet kvinner og menn likt, altså ikke håndhilste på noen i det hele tatt, ville mye være vunnet.
I Norge har vi nylig skilt kirke og stat. De fleste av oss anser religiøs tro som en personlig sak. Slik bør det være. Vi har religionsfrihet, men det betyr ikke at vi kan diskriminere våre medborgere, ved å vise til religiøse overbevisninger. De som ikke forstår dette, vil, og skal, få problemer i et demokratisk samfunn.
Vi skal være veldig forsiktig med å ta inn religiøse tilpasninger på norske arbeidsplasser. Å nekte å håndhilse på kvinner, eller å nekte å ta imot ordrer fra kvinnelige ledere, er eksempler på diskriminerende adferd som er helt uakseptabel. Og det bør verken Hanne Bjurstrøm eller andre lete etter «løsninger» på, for å tekkes menn med utdaterte patriarkalske idéer. Norge er et likestilt land, og folk velger selv om de vil bo her.
Dana Manouchehri, generalsekretær i organisasjonen LIM (likestilling, integrering, mangfold), viste til begrunnelsen lærervikaren hadde gitt for å nekte å håndhilse: han ønsket ikke å utsette seg for fristelser.
- Det er problemet. Vi kvinner betraktes som vandrende fristelser. Hvor går grensen for hva vi skal godta? spurte Manouchehri, og reiste også spørsmålet: homofili er for disse kreftene stor synd. Hva om noen nekter å håndhilse på homofile menn også?
Vi kvinner betraktes som vandrende fristelser. Hvor går grensen for hva vi skal godta?
-Å nekte å håndhilse på homofile er ikke vernet av religionsfriheten, svarte Bjurstrøm.
Men å nekte å hilse på kvinner på samme måte er greit?
Religionsfrihet gir ingen rett til å prakke troen sin på andre. Men det er akkurat det som skjer når man begynner å sortere og kvalitetsvurdere andre mennesker med henvisning til egen religiøs overbevisning. Det er en farlig utvikling.
Tilfellet med lærervikaren ble også vurdert som alvorlig, fordi dette skjedde, av alle steder, på en barneskole.
Saken er nok et eksempel på at vårt vestlige levesett og våre frihetsidealer settes under press. Vi må aldri komme i den situasjonen at dette blir et stort problem på norske arbeidsplasser. Derfor må vi, som Dana Manouchehri sier, sette en stopper for dette. Alt annet er misforstått toleranse og undergraving av likestilling og jevnbyrdighet som grunnleggende og bærende verdier.