Etter å ha sett Debatten på NRK 19. oktober 2017 har jeg fått et inntrykk av at sosial kontroll og æreskultur handler om barneoppdragelse. At det å fortelle ungene hvor mye sjokolade de skal spise eller at de må gjøre lekser er sosial kontroll. Dette er en selektiv tilnærming til problemstillingen.
Det kan fremstå som det er vanskelig å forstå fenomenet sosial kontroll. Det blir spesielt fremtredende når man hører talspersoner for den muslimske befolkningen bagatellisere sosial kontroll og æreskultur som et ungdomsopprør, og sammenligne det med barneoppdragelse.
La oss få på det rene at den sosiale kontrollen vi her snakker om ikke handler om oppdragelse, dannelse eller sosialisering i den forstand vi ønsker i Norge. Det handler om å begrense og redusere enkeltindividets handlingsfrihet i en grad som vanskelig lar seg forene med god og aktiv deltagelse i det norske samfunn eller er i tråd med norske verdier.
Det er viktig å presisere at sosial kontroll og æreskultur ikke er et sær-islamsk fenomen. Dette fenomenet er utbredte i store deler av Midtøsten, uavhengig av religion. Det er også utbredte i Sentral-Asia og det asiatiske subkontinentet, Pakistan, India, Bangladesh og tilstøtende land i dette området. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at fenomenet slik vi kjenner det i Norge i dag, i hovedsak er knyttet til minoriteter med bakgrunn fra den muslimske verden.
Det er flere som forsøker å unngå denne noe krevende sannheten. Det er tydelig at det er enklere å snakke om "ungdomsopprør", eksotifisering, oppdragelse og majoritetsbefolkningens syns på muslimske kvinner. Slik Både Bushra Ishaq og Lena Larsen argumenterte på NRK 19. oktober.
Selv om sosial kontroll og ære eksisterer i de fleste samfunn, kommer den til syne på forskjellige måter. Dette skyldes i stor grad behovet for å ivareta æren.
I vestlige samfunn, hvor vi i stor grad lever og bedømmes som individer og våre liv i liten grad er belemret med familiens forhistorie, har vi lite behov for å forsvare familiens navn, rykte og "ære".
I kollektivistiske samfunn hvor man i stor grad dømmes ut i fra familiens gode navn og rykte, er man i større grad avhengig av å forsvare familien mot skam, og brudd på denne berømte æreskodeksen. Det som er verre enn selve bruddet er at handlingen går ustraffet. Derfor ser vi fra tid til annen æresrelaterte handlinger, og i ytterste konsekvens æresvold og æresdrap.
Enkelte vil også ha det til at dette handler om kjønn, og at muslimske kvinner er undertrykt og må reddes. Også her har vi en vei å gå i å forstå fenomenet. Dette handler ikke kun om kjønn, men det er i større grad knyttet til kulturen, og oppfattelsen av kjønnsroller.
I en undersøkelsen fra 2017 gjennomført i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika fremkommer det at 61,1 prosent av kvinnene og 69,4 prosent av mennene forventer at menn skal «vokte over» eller være en slags verge for kvinnelige familiemedlemmer.
Et annet interessant punkt i samme undersøkelse er at gutter og menn anses for å være ansvarlige for de kvinnelige familiemedlemmenes oppførsel. 64,3 prosent av menn og 56,5 prosent av kvinnene mener dette.
Selv om det her fremkommer ganske så klart at det er menn som blir ansvarliggjort for å ivareta familiens "ære", viser undersøkelsen at kvinnene er enig i denne fremstillingen. Det stilles også forventninger til at menn og gutter skal håndheve denne ukulturen.
Det er på mange måter guttenes eller mennenes rolle å ivareta slektens gode navn og rykte. Det er her problemet oppstår, og det her vi faller av når vi reduserer debatten til opprør, barneoppdragelse eller kvinneundertrykkelse.
Det handler om en ukultur som starter i det små. Det handler om den kollektivistisk dynamikk som opprettholder mønstre som gjør enkeltindivider ufrie og i ytterste konsekvens kan koste dem livet når slekten må gjenopprette æren. Det er derfor utrolig viktig å ikke bagatellisere og fragmentere debatten, slik at det hele reduseres til opprør fra enkelt individer eller fra noen få undertrykte kvinner. Det er viktig at man snakker om reell sosial kontroll og æreskultur. Dersom man ikke gjør dette mister debatten troverdighet.
Vi må også ta innover oss at gutter og menn også er utsatt for sosial kontroll.
Det handler om å endre en tankegang i en minoritetsgruppe, og jeg applauderer de unge jentene og guttene som tør å stå frem og fortelle om sine erfaringer. Det er den eneste måten vi kan få riktig fokus på komplekse utfordringer.