Under en debatt i Arendalsuka begikk jeg tabben og uttalte at «vi kan ikke forvente at alle lar seg integrere». Det er nok fornuftig å utdype dette, før det ender opp som skjermdump hos noen av Norges mest eminente samfunnsdebattanter.
Det å tro at man kan integrere alle er utopi. Det er som alle andre urealistiske målsetninger, slik som en mobbefri skole eller fred på jord. Det høres fint ut, men i realiteten er det ikke mulig å få til.
Vi må erkjenne at en viss andel av innvandrerbefolkning vil ikke la seg integrere, iallfall ikke i første generasjon. Dette til tross for at de kommer seg i jobb og lærer seg språket. De ønsker ikke eller klarer ikke bli en del av AS Norge, ei heller bidra til å føre lande i en positiv retning. I en del tilfeller ser vi faktisk aktiv motstand. Eksempler på dette ser vi hos foreldre som kontakter moskeer for å få hjelp til «avnorsking» eller «kulturerehabilitering»
Dette fenomenet ble grundig dokumenter i Dagens Næringslivs reportasjen om Minhaj Ul Quran, fra 2004. Der foreldre kontakter moskéen for å få hjelp fordi barna har blitt alt for «norske». Moskeens løsningen er å sende dem til en av koranskolene i Pakistan. Vi kan også se hijab på barn, korrupsjon i Oslos drosjenæring og æresvold som aktiv motstand mot det norske. Ikke fordi korrupsjon og vold er fenomener som tilhører kun «de andre», men fordi dette kan sees som utslag av en manglende tillit til Norge og «det norske».
I dag er Norge ett av landene i verden med den høyeste grad av tillit mellom innbyggeren og staten. Vi stoler blindt på at våre myndigheter vil oss vel, at politibetjenten som stopper oss i trafikkontroll ikke er korrupt og at læreren gjør sitt beste uavhengig av bestikkelser og gaver. Vi tar domstolenes og byråkratenes uavhengighet som en selvfølge.
For mange av dem som kommer til Norge som flyktninger har dette vært langt fra virkeligheten. Er man heldig så har man en vag drøm om politikere som vil innbyggeren vel, og et politikorps som ikke er korrupt.
Samtidig som den manglende tilliten finnes hos Norges nye innbyggere, ser vi fremveksten av høyreekstreme grupper som står for et verdigrunnlag som er destruktivt. Disse gruppene uttrykker intoleranse for noe av det som gjøre Norge til et av verdens beste land å bo i. Med denne intoleransen truer disse gruppene landets utvikling.
Fra debatten: «Er det bare flaks som gjør at noen blir integrert?» IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn,stormberggründer og leder Steinar J. Olsen, KS-direktør Anne-Cathrine Hjertaas, Mahmood Farahmand og Kompetanse Norge-direktør Gina Lund. Foto:Johny Vågenes
Det er derfor viktig og nødvendig å ha fokus på hva det betyr å være norsk, og hva Norge i fremtiden skal være.
Det betyr ikke at Norge skal bestå av nisseluer og vaffelspissende langrennsløpere. Personlig foretrekker jeg å grille kebaben min på bålpanna i solveggen på hytta, mens barna venter på påskeharen og løper rundt i mariusgenserne sine.
Vi må klare å å ha flere tanke i hodet samtidig. Vi må enes om hva vi ønsker å bevare, hva skal vi innlemme og hva er vi villig til å akseptere i fremtiden. Det er og vil alltid være en utvikling og en påvirkning fra ulike retninger, men noen grunnleggende forhold må ivaretas. For meg er ytringsfriheten og likestilling viktig og anses som avgjørende faktorer.
Uansett hvor håpløs og meningsløs det ser ut til at verdidebatten er, må vi ikke slutte å diskutere. Det handler om fremtiden og å prøve å finne en vei som de fleste kan enes om. Denne debatten må tas på alvor uten at det reduseres til vafler og lusekofte, eller brunbeising og latterliggjøring.
Mahmoud Farahmand