Det verker i hele meg når jeg leser om metoder jenter må bruke for å forhindre at andre mennesker berøver deres rett til å bestemme over eget liv.
Skje i trusa? Det er redningen når man står i sikkerhetskontrollen og når alle andre håper at detektoren ikke piper, ønsker disse jentene at alarmene hyler som de aldri har gjort før.
Sommeren er blitt høysesong for tvangsekteskap, på grunn av fellesferie og naturlige lengre opphold i utlandet. Enkelte familier av utenlandsk opprinnelse tar døtrene med til hjemlandet for å gifte dem bort og de passerer sikkerhetskontrollen uten noen form for sjekk og jentene tar sine siste steg inn i tvungen ekteskap som oppleves som fangenskap.
Igjen blir dette krampaktig og ansvaret blir overlatt til disse individene som blir utsatt. Rakk hun å sette skjeen i trusa, og går alarmen, har hun en mulighet for å oppnå friheten, men hvis ikke hun rakk å plassere skjeen eller alarmen ikke oppdaget metallet, er hun fortapt. For meg blir dette for tilfeldig og likner et lottospill med jenters liv og frihet som innsats. Dette kan vi ikke akseptere og Hardangerbestikk skal ikke være det som avgjør om jeg får beholde min frihet eller ikke.
Dette er et arbeid som burde ha startet lenge før jenta står på flyplassen. Farer som en eventuell minoritetsrådgiver eller helsesøster på skolen burde ha oppdaget gjennom observasjon og samtaler med disse barna gjennom utdanningsforløpet. Dette gjelder like mye guttene som jentene. I tvangsekteskap er det to parter som er tvungen, dette er lett å glemme i debatten om tvang.
LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) har troen på obligatoriske samtaler mellom minoritetsrådgivere, foreldre og barn som er i risikogruppen. Samtaler som skal ufarliggjør og opplyse om barnas eksistens og opphold på skolen og ikke minst barns rettigheter i Norge. Samtalene må inneholde opplysninger om klasseturer(som for øvrig burde være obligatoriske og en del av pensum) svømming, etter skole- aktiviteter, kosthold og idrett. Foreldrene må bli involvert og invitert med på disse felles arenaene for naturlig interaksjon.
Ber flyplassansatte være obs dersom jenter blir stoppet med en skje i trusa
Minoritetsrådgiverne må bli sparringspartnere med disse foreldrene for å skape dialog, tillit og samhandling for å kunne veilede disse foreldre i riktig retning der de strider mot det som er barnas beste og for å hjelpe disse barna å takle det å være flerkulturell.
Det burde også være et skjema eller en fullmakt disse jentene kunne fylle ut på skolen etter de er fylt 16 år i samarbeid med minoritetsrådgivere. Foreldrene bør naturlig nok informeres om denne fullmakten og effekten av den slik at de forstår konsekvensen av dette. Fullmakten gir politiet mulighet til å ta kontakt med disse jentene i det sekundet det blir kjøpt flybillett til disse individene og ta en samtale med dem om målet med deres reise. Ved et naturlig tett samarbeid mellom skole og politiet kan selvsagt denne samtalen delegeres til minoritetsrådgivere og helsesøster som har anledning til å ta en fortrolig samtale med eleven det måtte gjelde. Skulle dette foregå i ferier som sommerferier, er det naturlig at politiet selv utfører den samtalen.
Hvis foreldrene ikke praktiserer tvangsekteskap, burde dette være uproblematisk å gjennomføre, men dersom dette er en tradisjon foreldrene ønsker å gjennomføre, stritter de sikkert imot og da bør alle varsellampene gå på allerede der.
Det sender også et signal til disse foreldrene som gjør at de må tenke seg om to ganger før de bestemmer og avgjør noe på vegne av sine barn.
Siste stopp på flyplassen. Jentene er kanskje ikke lenger på en skole eller en institusjon der deres situasjon kan bli oppdaget. Eller en menneskelig svikt har gjort at de ikke fanges opp. Jeg gir gledelig opp to minutter av min komfort og frihet når jeg skal ut å reise, mot at de i grensekontrollen tar en to minutters prat på tomannshånd med meg og alle andre minoritetsjenter som skal på utenlandsreise. Nettopp for å forhindre at kun hun ene det faktisk gjelder skal slippe å oppleve den type tvang eller måtte putte en skje i trusa.
Mulig jeg lever i en fantasi når jeg håper på disse tiltakene, men heller en fantasi enn et mareritt om skje i trusa.
Dana Manouchehri
Generalsekretær LIM
(likestilling, integrering og mangfold)