Hyller fredsprisen: – Vi må aldri gi opp kampen for sterke internasjonale institusjoner og menneskerettigheter

Nobelkomiteen treffer svært godt med årets fredspris. Denis Mukwege og Nadia Murad minner oss om at massevoldtekter i krig fortsatt foregår ustraffet. Det må det internasjonale samfunnet gjøre noe med.

Sylo Taraku Fot0: NTB scanpix

SYLO TARAKU, forfatter, statsviter og rådgiver i tankesmien Agenda

Årets fredspris går til et offer og til en hjelper. Begge sterkt engasjerte i kampen mot voldtekt i krig. Gjennom Nobelprisen blir deres stemme enda sterkere. Vi trenger disse stemmene - ikke for å høre de grufulle historiene om masseovergrep mot kvinner i krig, men for å bidra til at det blir færre slike historier å høre i fremtiden. Kampen for rettsoppgjør er ikke bare en kamp for rettferdighet, men også en kamp for fred. 

Denis Mukwege er legen som har reddet flere tusen voldtatte kvinner i Den demokratiske republikken Kongo. Det sier noe om hans utrettelige arbeid at han var opptatt i operasjonssalen mens Nobelprisen ble kunngjort i Oslo. Mukwege er ikke bare en lege, men også en viktig menneskerettsforkjemper. Han har brukt sin ekspertise til å dokumentere overgrepene og til å kjempe mot at overgriperne slipper unna straffeansvar. 

Nadia Murad er verken lege eller ekspert, men hun er blant de mange ofrene for voldtekt i krig. Hennes bok «Den siste jenta» har gjort et sterkt inntrykk på meg. Hun tilhører jesidi-minoriteten og var en vanlig landsbyjente i Nord-Irak. I landsbyen Kocho var livet fredelig og forutsigbart, men alt endret seg da Den islamske stat (IS) rykket inn der i 2014.

Jesidiene hadde i generasjoner levd i fred med kurdere og arabere, men for de religiøse fanatikerne i IS var de «djeveldyrkere» som enten måtte islamiseres eller utryddes som gruppe. Nadia opplevde noe av det verste et menneske kan oppleve. Familiemedlemmer, venner og naboer, jesidier av alle slag, ble drept og kastet i massegraver. Hennes eget folk ble fordrevet fra områder hvor de hadde holdt til i århundrer. 

I boken sin beskriver hun angsten, ropet om hjelp og følelsen av svik. Jesidiene ble overlatt til seg selv, helt hjelpeløse i møte med IS-barbariet. Hennes mor ble drept fordi hun var for gammel or sex. Selv ble Nadia tatt til fange og gjort til sexslave for IS-krigere. Hun ble en «sabaya», en sexslave som kan selges eller gis til terroristene som belønning for god innsats. «Hvert eneste sekund med [IS] var som en langsom, smertefull død – for både kropp og sjel ...», skriver hun i boken sin. «Det livet du levde før, blir et fjernt minne, som en drøm. Kroppen din tilhører ikke deg, og du har ikke energi til å snakke eller stå imot eller tenke på verden utenfor. Det eneste som finnes, er voldtekt og nummenheten som følger når du aksepterer at det er slik livet ditt nå er blitt.»

Voldtekt mot kvinner er blitt krigsvåpen i mange konflikter, men i Nadias tilfelle snakker vi ikke om massevoldtekt som et instrument, og heller ikke som et uttrykk for normoppløsning ala «i-krig-er-alt-tillatt». Snarere tvert imot. Å bruke vantro jenter som sexslaver var normaltilstanden i IS sitt totalitære kalifat. Det Nadia og mange som henne opplevde, var regulert til det minste detalj i IS sin sharialov; deres tolkning av Koranen. Derfor er det riktig at Nobelkomiteen beskriver IS sin versjon av islam som «hatefull og umenneskelig».  

Nadia Murad er ikke bare et offer, men hun er – på lik linje med Denis Mukwege - også en menneskerettsforkjemper. «De burde ikke få mulighet til å gjemme seg», skriver hun. Derfor har hun opprettet «Nadia's Initiative» som gir rettshjelp og annen bistand til ofre for folkemord. 
Det samme gjør Mukwege som har opprettet et fond for ofrene slik at de kan kjøre frem saker for domstolene. 

Massevoldtekter i krigssituasjonerhar fått økende internasjonal oppmerksomhet etter konfliktene i Rwanda og det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, der voldtekter ble brukt som ledd i en strategi for etnisk rensing eller folkemord.

Gjennom historien har kvinner blitt ansett som en del av mannens eiendom som det var legitimt av krigsherrene å erobre. Men i rettsoppgjøret etter Rwanda og det tidligere Jugoslavia, anført av to FN-domstoler spesielt laget for disse to områdene, ble flere voldtektsmenn stilt for retten. 

Det var en seier for ofrene og en milepæl i internasjonal rettshistorie at voldtekt i krig, gjennom disse domstolene, ble anerkjent som en internasjonal forbrytelse på lik linje med andre krigsforbrytelser. Dette ble senere stadfestet i Roma-vedtektene av 1998, som regulerer arbeidet til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og i FNs Sikkerhetsråd gjennom Resolusjon 1860. 

I motsetning til de to nevnte ad-hoc domstolene, kan ICC straffeforfølge overgrep i alle konfliktsituasjoner i verden dersom domstolen får et mandat til det av FNs sikkerhetsråd. Men de siste årene har vi dessverre sett en svekkelse av den internasjonale liberale orden. FN-ledede institusjoner er ikke lenger under angrep bare av autoritære regimer, men også av Donald Trumps USA. 

Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver, John Bolton, kom nylig med et sterkt angrep på ICC, og kalte domstolen for «ineffektiv, uansvarlig, og rett og slett farlig». Han har truet med å pågripe og rettsforfølge både dommere og andre ICC-medarbeidere hvis domstolen forsøker å reise en sak mot amerikanske borgere. Når verdens største demokrati angriper og delegitimerer en internasjonal domstol som skal skape rettferdighet for ofrene, hva kan vi forvente av autoritære regimer? 

Sett i lys av dette er årets Nobelpris også en påminnelse om viktigheten av å ikke gi opp kampen for sterke internasjonale institusjoner og beskyttelse av menneskerettigheter.  

Fredsprisen er først og fremst en velfortjent anerkjennelse av den selvoppofrende kampen for rettferdighet og humanisme som Denis Mukwege og Nadia Murad representerer. Men den viktigste anerkjennelsen for ofrene er når overgrepene blir dokumentert og når de ansvarlige stilles for retten. Om ikke nasjonalt, så internasjonalt. Det er nettopp det Denis Mukwege og Nadia Murad vil at vi skal gjøre. Innsatsen for å skape rettferdighet etter en krig er samtidig en innsats for fred og forsoning. 

Som Nobelkomiteen sier, bidrar anvendelsen av internasjonale rettsprinsipper også til å fremme forbrødring mellom folk. Det må vi ikke glemme i en tid preget av politisk isolasjonisme og angrep mot internasjonale institusjoner.